Ticotid

Nå har jeg vært i Costa Rica i 6 uker, og på fredag er jeg halvveis i oppholdet. Alle hjemme sier at det har gått så rask, men jeg begynner å føle at jeg har bodd her i flere år. Man opplever så mye hver dag at det virker som tiden går fort, bare fordi man aldri har noen pause. Men når jeg tenker tilbake på dagen jeg dro fra Oslo så kunne det virkelig ha vært et år siden. En av grunnene tror jeg er at man aldri får slappet av i hodet og bare la tiden gå. Når jeg snakker med venner og familie så forteller alle hvor heldig jeg er som kan være her og slappe av i varmen og på stranden, og har generelt et annet bilde en det jeg har av oppholdet. Costa Rica er et kjempefint land med et klima man forbinder med ferie og avslapning, men det er ikke det jeg opplever mest når jeg er her. Akkurat som fjordene, trollene og nordlyset ikke er det vi forbinder med hverdag i Norge. Her går jeg på skolen hver dag akkurat som hjemme, mellom 4 og 5 timer hver dag, og når jeg er ferdig drar jeg hjem til familien. Hverdagen består av det samme som hjemme, skole og tre måltider om dagen! Mot slutten av hver dag er jeg ofte så sliten etter å ha snakket engelsk og spansk en hel dag at jeg legger meg kl 9. Ville bare få frem at jeg faktisk ikke er her for å ha ferie, og at det er slitsom hverdag her også til tross for at jeg bor nærme stranden. Jeg nyter at jeg er i et nytt land, og at jeg kan gå på stranden i helgene eller se nye steder, men hverdagen er hverdag… Når jeg skriver om turer på bloggen så er det i helgene, og de er dyre! Helgene her er riktignok mer spennende enn hjemme, og jeg nyter å se nye steder her. Costa Rica er et veldig spennende og fint land, men vi må ikke glemme at det er Norge og!

Solnedgangene her er et hakk finere da ;)




Denne helgen skulle dro jeg og Sissy for å jobbe frivillig med skilpadder på en strand som heter Playa Grande. Før jeg bestemte meg for å dra til Costa Rica var en av mulighetene jeg så på å jobbe med skilpadder på Galapagos, så jeg ble veldig glad når jeg fikk vite at jeg hadde samme muligheten her! Skilpaddetypen heter Baula, kan veie opp mot et tonn, og er unik for Playa Grande. Man betalte ikke for å arbeide slik jeg har sett før, bare 15 dollar per dag for maten. Vi valgte å være der 4 dager fra fredag til mandag. Familien min fortalte meg at det ikke lenger fantes Baulaer på playa grande men at det alltid var mindre der. Hele året var det også mange frivillige og at alle patruljerte stranden om natten for å beskytte skilpaddene som legger egg på stranden fra turister og mennesker som stjeler eggene osv.

Vi ble fortalt at vi trengte å være der mandag morgen, og vi dro derfor sammen kl 8 mandag morgen over elven som skiller Playa Tamarindo og Playa Grande. På andre siden ble vi hentet av en mann fra El Parque National del Baula, som står for beskyttelsen av skilpaddene. Da vi kom fram fikk vi vite av vi kunne gjøre hva vi ville fram til middag, noe vi syntes var litt rart og irriterende siden vi hadde gått glipp av skolen fredag fordi de hadde bedt oss komme om morgenen, men jeg har bare vendt meg til at tid, og at tid er verdifull, ikke betyr så mye for ticos (folk fra Costa Rica). Så vi tilbrakte dagen på Playa Grande som var en utrolig fin strand uten noen folk.

Men da vi kom tilbake var det den ene nedturen etter den andre. For det første fikk vi vite at det ikke var noen andre frivillige i parken for øyeblikket, dvs at det bare fantes meg, Sissy og tre menn som arbeidet og bodde i parken der. Deretter ble vi vist rommet vårt, som egentlig var en forelesningssal. Der var det kun en madrass. Når vi var alene igjen, og satte oss på madrassen, krøp det ulike typer dyr ut av den.. Vi fikk to laken, et som vi la under og et som vi delte. Etter det gikk vi til middag. Både lunch og middag var tradisjonell mat i Costa Rica, nemlig ris og bønner med ost og stekt banan som ikke er banan. De har tre typer banan her og en blir sett på som en grønnsak. Når jeg kommer hjem skal jeg plage familien min med mat fra Costa Rica, ingen her liker det men jeg syns det er godt! ;) Etterpå spurte vi når arbeidet startet, og da fikk vi litt rare blikk tilbake før de sa: men det er ikke noe arbeid nå? Fortalte ikke skolen dere det? Det viste seg at det ikke hadde vært skilpadder der på to uker og at sesongen var over. Såå vi gikk og la oss i den deilige sengen, og etter en laang lang natt stod vi opp med utallige loppebitt og vondt i hele kroppen.

Vi så ikke egentlig noen grunn til å bli der i tre lange dager til, og bestemte oss derfor for å dra tilbake til Tamarindo. Vi spurte om noen kunne kjøre oss tilbake til elven, og de sa ja, men da de skulle starte bilen fungerte den ikke. De prøvde en annen, men den fungerte heller ikke. Så det endte med at to politifolk annkom og vi satt bakpå hver vår politimotorsykkel med vind i håret! Det var så deilig, og jeg kan ikke vente til jeg kommer hjem til Norge og kan ta fra mopeden! Jeg er enig med mamsens bekymringer om at det er flere farlige situasjoner her enn hjemme, men noen ganger må man bare leve livet, ta noen sjanser og stole på folk.


Da jeg kom hjem satt vertsforeldrene å så på tegneserier. De har virkelig ingen begrensning på hva de ser på på tv her, jeg blir helt lei meg av alle de dårlige såpeseriene som går om kvelden. En kveld satt vi å så en hel time på en konkurranse der en jente som satt på en huske skulle kaste en ball i en kurv. Ellers er det mye barnefilmer, zombifilmer osv. Det virket ikke som de syntes det var rart at jeg var flere dager for tidlig. Som sagt har de et annet perspektiv på tid. Når man sier at noe begynner kl 9, så er det helt ok å komme 11 eller halv 1. Her kalles det ofte ticotid. I Norge er vi også veldig opptatt av å si hei og hade, hyggelig å møtes osv. Hver gang man møtes eller skilles er det en lang remse med fraser som man sier fordi det forventes. Her kommer man og går som man vil, og det er ikke vanlig å si hei og hade. For eksempel en dag da jeg gikk hjem, så jeg vertsfaren sin sykkel utenfor supermarkedet rett ved huset og ventet til han kom ut, jeg tenkte at det var naturlig å ta følge siden det var så nærme. Da han kom ut spurte han bare: Å Christina, har du gått helt hit? Jeg svarte ja, og da satte han seg bare på sykkelen og kjørte uten et annet ord. Noen kvelder etter middag eller når jeg sitter å spiser frokost alene, kommer det folk jeg ikke vet hvem er og setter seg ned for å se på tven som alltid står på. Sånne ting skjer hele tiden, og jeg klarer ikke å vende meg til det, så jeg bare må si hei når jeg kommer og hade når jeg går, hvis ikke føler jeg en utrolig ukomfortabel stillhet som de tydeligvis ikke merker. Rart hvordan vanene våre kan henge ved en så sterkt.

I hele dag har vi vært uten elektrisitet, fra kl 8 til kl 2. Strømmen går ganske ofte, men denne gangen visste vi det på forhånd. Grunnen er visst at de skal rengjøre kablene eller noe sånt. Hvis vi hadde vært uten elektrisitet i Norge en hel arbeidsdag er jeg sikker på at alt hadde stoppet opp, men her går det bra.

I ca to uker nå har ikke vertsfaren vært på jobb, så jeg antar at huset han holdt på med er ferdig malt. Jeg tror de bare lever av sparepenger, eller pengene de får for å ha meg der. Vi er heldige i Norge som ikke trenger å bekymre oss for sånt, selv om vi ikke har en jobb vil man aldri mangle mat. Vi har det nesten litt for godt, når ingen bekymrer seg for framtiden gidder man ikke jobbe like mye på skolen osv, fordi man vet at det alltid er en plan B som venter på deg. I motsetning til vertsforeldrene går i hvert fall vertssøster på skolen, og gjør det visst ganske bra. Babyen er så søt og god!:

Kos fra Christina