San José, New York, Oslo!

Nå sitter jeg på flyplassen i New York, og tre fine måneder i Costa Rica er over. Det er mye jeg syns det er trist å dra fra, særlig vertsfamilien, men endelig skal jeg hjem til gode Norge! Nå har jeg spist deilig kinamat, og nå sitter jeg på starbucks <3 De har så mye fint og godt over alt at jeg ikke har mye imot å tilbringe noen timer her! Jeg har ikke internett, så jeg får poste dette når jeg kommer hjem. Flyturen fra San Jose gikk helt greit, sett bort fra de utrolig irriterende folkene rundt meg. Hva er det med at man aldri kan få normale naboer når man skal fly lengre strekninger? Bak meg satt det en dame med lukkede øyne og ipod som sang seriøst hele veien! Fem timer liksom, med synging.. Og ved siden av meg satt det en ekkel mann som hadde den verste ånden jeg har kjent i hele mitt liv. Sånn hvis man bare har drukket kaffe i en hel uke uten å børste tennene, og han gjespet og pustet og peste ekkel ånde på meg hele veien. Men unntatt fra dette gikk turen egentlig ganske raskt:P

Den siste uken min gikk med til å kjøpe inn det jeg hadde lyst å ha med meg til Norge, gå på stranden, sitte på cafe.. Da går jo dageneJ Siste kvelden gikk jeg for å besøke bestemoren og søsteren hennes, altså moren og tanten til vertsmor. Vi snakket om reisen og Norge, og at de kom til å savne meg og jeg dem, det var veldig hyggelig! Selv om det er mye jeg ikke forstår og må spørre om, så husker jeg at jeg satt akkurat samme sted å snakket med de dagen etter jeg kom og da klarte jeg ikke si noe, og forstod enda mindre, så noe spansk har jeg i hvert fall lært! Vertsforeldrene gjorde ikke mye oppstuss av at jeg skulle reise, men jeg har jo merket før at de oppfører seg annerledes med hei og hade enn vi gjør i Norge. Men jeg hadde kjøpt gaver til dem og tanten og bestemoren som takk for meg, så ble det i hvert fall noe. Deretter tok jeg buss til San José, satte fra meg tingene mine, og dro til et marked jeg har lest om, i sentrum, ca 40 min fra hotellet, hvor man visstnok skulle kunne få tak i alt! Jeg spurte om taxi i resepsjonen, og han sa at den var 28 dollar! Nå som jeg er vant til å betale 10 kr for taxi og 3 kr for buss, så var det ikke fristende, så da brukte jeg litt spansk, hoppet på en buss og kom meg til markedet for 7 kr! Det er deilig når man føler at man ikke er helt turist lenger! Markedet var et eneste stort kaos, men på en positiv måte. Det er spansk over alt, folk roper og pruter og selger over alt! Og man kunne virkelig få tak i alt her, kjøtt (her snakker vi ALLE delene av alle typer dyr), blomster, hårpynt, hestesaler, kniver, kaffe og masse masse mer! Og alt er superbillig!

Jeg har gruet meg hele oppholdet til pakkingen fordi ryggsekken og koffertene mine har ligget under sengen i 90 dager, og med alle de variantene av innsekter som jeg har sett spasere på gulvet mitt, så har jeg ikke lyst å tenke på alle som lurer i mørket under sengen, bokstavelig talt! Selv med myggnettingen så har jeg jo hatt mye forskjellig i sengen min, jeg vet ikke hva jeg skal kalle alle en gang, det er så mye forskjellig. Takke meg til en stakkars edderkopp i annekset på nesodden… Men OM jeg hadde rett om den ryggsekken under sengen! Jeg dro den forsiktig ut med to fingre, og løftet den. Det var mye støv og sånn, noen tomme innsektskall, men ikke for mange, så jeg tenkte okok dette ser bra ut... MEN, så gav jeg den et lite rist, og da ramlet det ut en klase biller og kakkerlakker  med et høyt ”KLAKK” og de pilte i alle retninger, veldig, veldig raskt! Jeg trodde jeg var blitt imun men her snakker vi ikke normale antall altså, selv på Costarikansk skala. Det var akkurat som om alle innsektene jeg har sett på rommet mitt gjennom hele oppholdet hadde gjemt seg i sekken min i løpet av 90 dager for å gi meg en siste støkk før jeg dro hjem. Jeg holdt meg reelativt rolig, ikke noe skriking og sånn, jeg slapp ikke sekken en gang, men det var mer ut av sjokk tror jeg. Men så kom jeg over det og fortsatte å riste. Sekken har så mange lommer og kriker og kroker, og det stoppet liksom aldri! Til slutt var det innsekter på hele gulvet mitt, hovedsakelig en rar form for skrukketroll og små kakkerlakker. Akkurat da jeg tenkte at det skjer ikke at jeg har på meg den sekken hele reisen hjem til Norge, så ser jeg en skorpion som piler fra utenpå sekken og inn i hovedrommet. Jeg klarte ikke riste den ut, så da var saken avgjort, jeg kastet sekken ned i den ene siden av kofferten min og lukket igjen den nettingen over. Nå håper jeg bare at alt dør før jeg når Norge og må åpne den igjen, men jeg har mine tvil.. Hvis jeg ikke er kurert for alle typer innsektfobier nå så VET jeg ikke hva som skal til!

MEN, over til litt hyggeligere ting. Jeg har jo skrevet på denne bloggen mer eller mindre hver uke nå i 13 uker, og den har blitt mer populær enn jeg tenkte faktisk! Dette blir siste innlegg, i det minste til jeg drar på en ny tur, jeg har ikke tenkt å gjøre den om til en rosablogg med ”dagens outfit” og sminken min steg for steg og sånn. Selv om jeg har skrevet alt jeg har gjort og mye av hva jeg tenker, så føler jeg ikke at jeg helt har klart å formidle det fine med Costa Rica, som gjør at jeg har likt meg så godt her, så jeg tenkte jeg skulle gjøre et siste forsøk på å få dere til å føle det samme som meg ved å si hva jeg kommer til å savne mest! Og det er ikke de store tingene og turene som jeg har skrevet mest om her på bloggen, men de små hverdagsøyeblikkene.

Mest av alt kommer jeg til å savne familien! Jeg har hatt nesten 90 middager med dem hvor vi har snakket om alt mulig rart og spist rar mat, som jeg nå liker. I dag morges bestilte jeg faktisk ris og bønner med stekt banan til frokost, som er nasjonalmaten her, fordi det hørtes bedre ut enn alt det andre!  Jeg kommer til å savne at jeg kan få vertssøsteren til å slutte å gråte bare ved å sette meg på gulvet sammen med henne og blåse litt av håret mitt i ansiktet hennes. Jeg kommer til å savne å høre apebrøl til alle døgnets tider, og at er en så normal lyd at jeg ikke legger merke til den. Jeg kommer til å savne følelsen av et enklere liv, som på mange måter gir mer mening. Man har hester fordi man trenger dem til transport og arbeid, og husdyr fordi man trenger dem til mat. Man arbeider i hagen fordi man trenger vekstene man dyrker til middag. Det man ikke har selv kan man bytte til seg fra andre. Ting koster det de faktisk er verdt. De som går på skolen respekterer den, nettopp fordi ikke alle kan gå, og fordi det er en av få måter å klare seg på senere. Jeg kommer til å savne å våkne av meg selv, under myggnettingen, av at solen står opp, hanene galer og papegøyen kakler og ler utenfor vinduet mitt.  Jeg kommer til å savne å gå hjem fra skolen, gjennom en skog av mangotrær, når solen går ned gjennom greinene og temperaturen blir deilig. Jeg kommer til å savne å sovne til lydene av folk og dyr i en liten landsby i Costa Rica.

Men nå skal jeg hjem! Og det er myye jeg gleder meg til der også kan du tro. Varmt vann i dusjen, og kaldt i springen. En ordentlig dyne og et kaldt rom, uten innsekter! Sunn mat, brunost og grovt brød. Og jeg gleder meg til å se alle, familien min og vennene mine, Lussi, scooteren, Nesodden og kaffepikene! Neste stopp – Gardemoen! <3

Regntid, Abuela og Harry Potter

Heihei! Nå har jeg bare en uke igjen! Det er litt utrolig da. Har vært her i over 11 uker og snart er det hjem til kjære Norge. Sissy drar i morgen, og mange fra skolen har dratt allerede, lavsesongen begynner her nå sammen med regntiden, så dra-hjem-stemningen har tatt meg litt. Jeg har ikke skrevet på bloggen rett og slett fordi det ikke har skjedd mye verdt å skrive om. Jeg har det bra, går på skolen og venter på at dagene skal gå. Samtidig prøver jeg å nyte de siste dagene fordi jeg vet at jeg kommer til å savne mye herfra når jeg er hjemme.

Forrige uke kom Sissys foreldre på besøk og de inviterte meg på deilig hotellfrokost hver dag! Så deilig å kunne velge hva jeg skulle spise! Vi lå ved bassenget hver dag også, og rundt oss var de søteste små apebabyene.

Sissy drar i morgen, så det blir litt ensomt her siste uken. Jeg hadde planlagt å ligge mye på stranden å få litt farge før jeg drar hjem, men regntiden har begynt tidlig! Jeg leide meg en fin hvit sykkel med kurv her for noen uker siden, i stedet for å gå til skolen, og det har vært supert. Under regntiden er det vanlig med regn om ettermiddagene og det har jeg fått merke på sykkelen. Hver ettermiddag når jeg skal hjem og akkurat har satt meg på sykkelen så åpner himmelen seg og det bøtter ned til jeg har kommet hjem. Jeg vet at vi sier at himmelen åpner seg i Norge også, men her kommer uttrykket virkelig til sin rett!

For noen kvelder siden så gikk jeg sammen med vertsfamilien til bestemoren (abuela) sitt hus, som er rett bortenfor, for å besøke. Det var helt mørkt ute, men det lynte og himmelen lyste opp hele tiden. Vi satt inne i huset til bestemoren og snakket, jeg snakket også litt faktisk. Spansken er litt bedre, jeg forstår veldig mye! I går så jeg på Harry Potter på spansk og jeg skjønte neeesten alt de sa.

Inne hos bestemoren er det mørkt og lukter  av mais og røyk fordi hun lever av å lage tortillaer. Huset er laget av planker og men det er mer hull og sprekker enn det er planker. Jeg har tenkt litt på det, og jeg tror det er en gammel stall, for huset har en lang midtgang som går fra en ende til annen, og på hver side er det små rom med hvert sitt firkantede vindu uten glass, akkurat som båser med et sånt hull hvor hestene kan stikke hodet ut. Hun har også bare en lyspære, på kjøkkenet. Kjøkkenet er det eneste rommet som ikke er en bås, og der er det et spisebord hvor de pleier å sitte. Mamma, som synes at maskiner roter til kjøkkenet skulle bodd her, for bortsett fra spisebordet er det bare en vask og en takke til å steke tortillaer. Ikke noe kjøleskap en gang. Poenget var egentlig at selv om det var en litt skummel stemning både ute og inne, så var det en veldig fin kveld!

Dette ble et innlegg med mye vås, men tenkte jeg skulle gi litt liv fra meg! Neste innlegg blir nok fra flyplassen i New York der jeg har 8 timer å slå i hjel! Det skal jeg nok klare helt fint, gleder meg!